Mars

Tiden flyr av gårde og det er over en måned siden jeg har oppdatert bloggen. Mars måned har vært en veldig lærerik måned, og følelsesmessig en berg-og-dal-bane. Det har vært tiden hvor vinteren sakte men sikkert flyter over til vår, og tiden hvor jeg har innsett hvor lite tid som gjenstår av opphildet mitt her i Québec.
For å begynne helt fra starten av kan jeg fortelle om da jeg var på skøyter med Andréa, Felix, Myléna og Jérémie. Eller, fortelle og fortelle. Kan i alle fall legge ut litt bilder (og en film) fra en utrolig kjekk ettermiddag på isen!

Som jeg nevnte har mars også vært en veldig vanskelig måned. I to, tre uker hadde jeg det ganske kjipt og gikk rundt og følte meg som en enste stor feil uten noen form for livsglede. Det føltes ganske likt som i starten av året, følelsen av at alt er vanskelig og alt er bare nagativt. Humøret svinger opp og ned av ingenting og tårene ligger hele tiden like under overflaten. Ukene var lange og kjedelige, og ellers lite distraksjon gjorde at tankene ofte fløt over til familie og venner i Norge. Jeg tenkte mye på hvordan det skulle bli å få se mamma, pappa, Vera og Jakob, noe som ga meg mye hjemlengsel. Været var også deprimerende og snøen og kulden forsvant liksom aldri. Skolen ble veldig vanskelig, først og fremst i fransken, og jeg hadde ikke energi og overskudd til å oppnå resultatene jeg ønsket. Jeg følte meg rett og slett ikke god nok.

Heldigvis gikk det hele over etter noen uker, og lysten til å stå opp om morgenen kom tilbake. Temperaturen stiger og stiger, snøen smelter for hver dag som går, og om morgenen synger fuglene utenfor vinduet. Kjekke aktiviteter kommer på rekke og rad og alt er bra og bedre enn bra igjen.

Forrige helg var vi og besøkte en liten ”cabane à sucre” (sukkerhytte?), som altså er stedet hvor lønnesirupen blir til. Det var ikke en restaurant hvor man kan spise det berømte sirupsmåltidet (noe vi skal i morgen), men for å vise meg hvordan Québecs stolthet lønnesirup blir til. Kjempeinteressant!

La cabane à sucre. Der hvor sirupen blir til.

Selve "maskinen" som koker sirupsvannet til sirup. For å få 1 liter sirup trengs det 40 liter sirupsvann (det som kommer ut av treet)!

Manuell påfylling, noe som er heller unormalt.

Sirop d'érable/maple syrup/lønnesirup!

Meg, Martin og Rosalie :) Her drikker vi noe som er en slags ikke-ferdig-sirup. Ikke helt vann, men ikke helt sirup. Midt i mellom. Liksom. Ja. Det var godt!

De la tire d'érable. Sirup på snø. Mmmm!

Det blir stivt og lett å "plukke opp".

Søtt og godt, og det liker vi!

For å bytte over til noe helt annet, nevnte jeg i starten av innlegget at det har blitt skikkelig vanskelig i fransken. Vi har begynt på noe som heter ”åpent argumenterende brev”, som er en tekst med helt syyke mengder regler. Jeg visste ikke det fantes tekstsjangre med så streng oppbygging! Nå skal jeg ikke legge ut hele den kompliserte oppskriften, men hver setning har spesiell oppbygging, ord man ikke kan bruke, et budskap og en funksjon. Gjennom hele teksten må man komme med argumenter i forskjellige former, bevis, statistikker, motargumenter, motbevisning av motargumentene, gjentakelser, eksempler, avslutningssetninger med en viss ordbruk OSV.! Det er helt sykt. Alt som heter skriveglede og flyt er borte, og det eneste som teller er at hver setning inneholder det den skal. Om argumentene dine er gode og om teksten din er bra skrevet betyr ingenting, den må bare være riktig. Det verste av alt er at vi må kunne denne 10 sider lange oppskriften utenat. Det eneste vi kan bruke er et ark med notater rundt det globale temaet vi er blitt gitt på forhånd. Det finnes til og med masse regler for hvordan notatene kan skrives og hva det kan inneholde. Det hele er bare absurd og i mine øyne unødvendig, og jeg synes det er kjempevanskelig.

Nå ble det veldig mye om fransken likevel, men trengte bare å få ut fortvilelsen min. Skolen er altså ikke alltid like lett her borte, selv om det generelt sett er mindre krevende enn Kongsgård!

Forrige helg sov jeg over hos Andréa, noe som var superdupergøy. Jeg husker ikke hvordan vi kom innpå temaet, men det endte opp med at jeg skulle vise hva jeg kunne på tverrfløyte, og jeg husker seriøst INGENTING. Jeg klarte å lage lyd, men alt jeg en gang kunne av noter var helt borte. Rart hvordan man glemmer. Andréa var uansett kjempeflink, selv om det var et år siden hun sluttet.

Uansett…! Nå nærmer jeg meg alt som heter reise og høydepunkter, og jeg gleder meg så mye at jeg ikke vet helt hvor jeg skal gjøre av meg noen ganger. Det er så mye kjekt å se frem til! Til neste helg skal jeg igjen besøke Hanna i Montréal, helgen etter reiser jeg til New York (!!), to helger etter er det ut på tur igjen til Toronto. Videre følger ballet og graduation (og eksamener, men det er litt mindre kjekt) og plutselig kommer dagen hvor mamma, pappa, Vera og Jakob kommer. Selv om jeg vet det er snart snart snart, klarer jeg ikke helt å forstå det. Det går liksom ikke opp for meg. Skal prøve å nyte hvert eneste sekund og leve opplevelsene til det ytterste!

Nå ble det mye babbel og lite bilder, men bilder kommer det nok i mengder nå som jeg har kjøpt med Nikon sin 85mm blender 1.4. Gleder meg til å få testet den skikkelig ut. Det skal bli så bra i New York!

Ha en fortsatt fin helg og à bientôt!